Den kalde krigens siste trekk i det geopolitiske sjakkspillet er gang. Ukraina og Moldova er brikkene som gjenstår.

27. november, 2013

Tommy Alexander Lund

Tommy Alexander Lund (f.1986) er tidligere sentralstyremedlem av Europæisk ungdom og er bosatt i København. Han studerer politikk og markedsføring ved Copenhagen Business School. Twitter: @Toallu

Det siste trekket

Den kalde krigens siste trekk i det geopolitiske sjakkspillet er gang. Ukraina og Moldova er brikkene som gjenstår.

Uroen og protestene i Ukraina og Moldova viser et bilde av en politisk dragkamp. I både Brussel og Moskva finnes krefter som trekker en nasjons befolkning i hver sin retning. I Kremlin sitter det en mann som gjør alt for igjen å utvide Russland sitt hegemoni over det gamle jernteppet og opprette en ny union. I Brussel jobbes det intenst for å utvide handelsbarrieren videre østover. De landene det spilles om har ulike visjoner og aspekter som kaldt må kalkuleres før avgjørelser tas.

Putins Russland
Putins ambisjoner for Russland er klart preget av den økonomiske ørkenvandringen landet hadde under Jeltsin. Putins ambisjoner da han overtok presidentembetet var – og er fremdeles – å gjøre Russland til verdens andre stormakt. Hans sterkeste våpen er de enorme energiressursene, og de økonomiske båndene landet har overfor sine naboer. Russland brukte denne makten til å presse Armenia vekk fra grunnlagsforhandlinger med EU i september i år, og har påvirket det kommende EU-toppmøtet i Vilnius. Putins visjon er å skape sin egen handelsunion med hovedsete i Moskva. Foreløpig er bare Hviterussland og Kazakhstan med på samarbeidet. Et ønske om flere deltagere i klubben er nødvendig, skal den framtidige Euroasiatiske union bli en seriøs utfordrer til USA og EU, både politisk og økonomisk. For noen kritikere virker planene kun som et påskudd for å sentralisere mer makt til Moskva, men det er ikke å trekke under en stol at frihandel er et stort insentiv for mindre demokratiske land å sikre en økonomisk vekst i fremtiden. Det siste diplomatiske sjakkspillet mellom vest og øst er i full gang, og Putin bruker alle virkemidler for å få det slik han vil. Både økonomiske, politiske og religiøse.

Armenia velger side
Den første aktøren falt for Russlands økonomiske muskler allerede tidlig i september i år. Det burde ikke ha kommet som en overraskelse for hverken Brussel eller andre. Kort fortalt har ikke Armenia noen andre venner enn Russland i Kaukasus, muligens med unntak av Georgia til en viss grad. Store ressurser blir brukt for å drive og transportere handelsvarene gjennom havnene i Georgia, siden grensen mot alle landene i sør er stengt, noe som hindrer sterk og effektiv vekst i landet. Selv om handelen med EU har økt og er den klart største økonomiske vekstpådriveren, er landet avhengig av Russland både militært og økonomisk. En 22 prosent økning av handelsverdien mellom de to landene i 2012, som utgjør en samlet verdi av 1,2 billioner amerikanske dollar, er et mektig insentiv for hvem som helst. Trolig var dette et av argumentene som ble gitt da President Sargsyan besøkte Russland kort tid før hans beslutning om å bryte båndene med EU ble offentliggjort. Hva slags reell verdi Armenia hadde for Russland kan diskuteres, men det ga Putin og Russland en viktig tiltrengt politisk seier og mulighet for å presse Ukraina videre. Det faktum at Russland er den eneste grunnen til at Armenia fremdeles har soldater i det omstridte Nagorno-Karabakh, gjør at man enkelt kan konkludere med at Sargsyan ikke hadde noe valg da han i september annonserte at Yerevan vil dreie seg mot Moskva.

Moldova velger EU?
Det ser ut til at Moldova klarer å unngå å havne i samme dilemma som Ukraina. Mye av det er takket være langsiktige mål som den EU-vennlige regjeringen i Chisinau har satt seg. I 2006 var 70 prosent av utenlandshandelen med Russland, nå er den nede på 30 prosent. Det europeiske markedet er svært attraktivt og enkelt å selge moldovske varer til. I tillegg bygges det en gasslinje fra Romania, som skal avlaste leveransen som kommer fra Ukraina. Den ventes ferdig i løpet av et par år. Av erfaring har Moldova skjønt at å være avhengig av russisk gass for i det hele tatt å ha landets økonomi i drift, ikke er den beste situasjonen å være i når man søker seg vestover. Dette fikk man erfare da Russland stengte gassen til Ukraina, og dermed også Moldova, i 2006. Når moldoverne entrer forhandlingene i Vilnius er det med en viten om at russerne ikke sitter med like gode kort mot dem som mot Ukraina. Putin vet at det ikke holder å bruke ren makt for å vinne over Moldova. Det sterkeste kortet Kremlin har i spillet, er utbryterrepublikken Transnistria. Den tidligere transnistriske forsvarsminsteren Valeri Litskai har uttalt at: «Det foregår en geopolitisk maktkamp mellom EU og Russland, og den kampen spilles i Transnistra.»

Uavhengig om de taper Chisinau, så vil ikke Russland gi slipp på makten i Tiraspol. Russiske rubler er blitt brukt hyppig for å bygge opp infrastrukturen i landet, og det er fremdeles rundt 1000 russiske soldater stasjonert der. Spørsmålet er hvor langt Moskva er villig til å strekke seg for å beholde kontrollen av det lille landet med 3,5 millioner innbyggere. Særlig nå som de har fått en foreløpig viktig seier over Ukraina og har sterk kontroll over Armenia.

Enormt russisk press på Ukraina.
Ukrainas statsminister Mykola Azarov sa til det ukrainske parlamentet nylig at de sanksjonene som Russland har påført landet, har presset Ukraina til kanten av en sosial og økonomisk krise. Det er en objektiv og realistisk vurdering av landets økonomiske situasjon. Tallene som The Telegraph nylig presenterte i en artikkel gir et klart bilde. Utenlandske reserver har falt med over 30 prosent, og utenlandsgjelden nærmer seg 77 prosent av bruttonasjonalproduktet. Til sammen må Ukraina betale tilbake rundt 10.8 billioner dollar innen et år. Et umulig oppdrag med tanke på at Ukraina allerede skylder Russland 1,8 billioner dollar for energi, og at det er innført forbud mot ukrainske varer på det russiske markedet. Det andre kortet Putin har, er at han når som helst kan skru av gassen til Ukraina; et grep han tidligere har brukt mot Georgia og Moldova. Ukraina er nesten totalt avhengig av russisk energi, og billig gass var en av betingelsene Ukraina satte for fornying av kontrakten for den russiske marinebasen i Sevastopol.

For Janukovitsj er denne situasjonen et mareritt. Han, som alle andre ledere, vet at makten forsvinner når man er ansvarlig for at mannen i gata ikke har penger til å betale regningene sine. Hans taktikk med å prøve å få en fot innenfor både EU og i den fremtidige planlagte Euroasiatiske union, har blitt avvist av både Brussel og Moskva. Nå gjenstår bare spørsmålet om Janukovitsj vil prøve å trekke seg mot Kremlin uten å miste båndene til Brussel, og hvordan det eventuelt kan gjennomføres. Det vil i så fall kreve statsmannskunst på et nivå for historiebøkene. Den økonomiske situasjonen i landet kan gjøre at han ikke har noe annet valg enn å lystre Moskva. Det hjelper lite med 100 000 protesterende for EU i Kievs gater, når Russland har 100 000 milliarder dollar plassert i ukrainsk økonomi.

Veien videre fra Vilnius.
Møtet i Vilnius den 27-28 november vil bli det viktigste på en lang stund. Ukrainas nei til EU har vært et vendepunkt og en seier for Putin. Russland har tidligere forsinket den europeiske utvidelsen til nye land, men dette er første gang EU faktisk har mistet et territorium i sin egen bakgård til Russland. Når forhandlingene starter kan EU bli tvunget til å ta en beslutning om landene som vil ri på begge hestene. Det er ikke sikkert at det vil gå slik Van Rompuy håper på. Putin har en stor fordel i at han kun krever mer økonomisk harmonisering, og ikke de demokratiske reformene og endringene som EU stiller som krav i København-kriteriene. Det foreløpige resultatet er at Armenia og Ukraina har gått til Russland, mens Moldova og Georgia står fast på å gå mot vest. I tillegg har Azerbaijan sagt klart og tydelig at de ser på Russland som en nærmere alliert enn EU. Dette er et standpunkt som kan raskt endre seg. Ingenting er avgjort, selv etter samlingen i Litauen. Begge partene vil bruke energi og ressurser på å få kontroll over disse landene i nærmeste fremtid, og på et tidspunkt må det bli tatt en endelig avgjørelse om i hvilken retning disse landene vil vandre.

Det geopolitiske sjakkspillet begynner å nærme seg slutten og trekkene begynner å bli åpenbare. Uansett hva som nå skjer videre, så har Putin posisjonert brikkene sine sterkt – selv om han har spilt med svart siden begynnelsen av nittitallet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: