Lurte døde. i den forykende stormen

Kyst og Fjord

  • ForsidKjempet og vant mot orkanen

Klokka var åtte på morgenen. En kraftig «brekkar» har allerede satt motoren og senderen ut av spill. Den neste slår ned som ei bombe på dekk.

Wilfred Andreassen (89) overlevde det dramatiske forliset med «Bale» for mer enn 60 år siden.

Foto: Inge Wahl

Snart 90 år gamle Wilfred Andreassen fra Båtsfjord forteller om 62-fotingen «Bales» dramatiske havari i januar 1952.

Klokka 0230 på natta slo første brottsjøen inn flere styrehusvindu. Radiosenderen var kuttet, og ikke minst; sjøen hadde flommet ned i skorsteinen og fylt motoren med vann. Den sto i stein og lot seg ikke starte. Før radiosenderen kuttet ut, hadde de fått sendt ei nødmelding. Men posisjonen var feil oppfattet av redningsskøyta.

Klokka 0800. Mannskapet hadde fått rigget drivanker etter første brottsjø, og de lå mer med baugen opp mot stormen. Mannskapet sitter i kahytten for å høre værmelding. Radioen fungerer og de kan høre de andre båtene på fiskeribølgen. På land har de målt sterk storm med orkan i kastene.

Livbåten vekk

lensepumpa knust

Det er nå de opplever brottsjø nummer to. Mye voldsommere enn den første. Fra kahytten høres den som ei bombe på dekk. For fire år siden var båten ny. Den var kraftig bygget, men blir nå alvorlig skaket av havets krefter

Det er en voldsom smell. Kahyttdøra blir sperret av noe på dekk. Kraftkaren Magnus Kiil, tar springfart og bryter ut både dør og dørkarm: Det var et sørgelig syn som møter dem på dekk.

Hele egnerhuset på styrbord side er revet vekk. 60 stamper line med 18.000 kroker og alt annet av utstyr er borte. Enda verre: Livbåten er vekk. Lensepumpa er knust. Begge rekker med rekkestøtter er revet vekk, og sjøvannet fosser inn i hullene som står åpne etter rekkestøttene.

Alle auset i 72 timer

– Nå gjaldt det bare å holde skuta flytende. Vi hadde vanlige pøser og noen svære pølsespann å ause med. Ingen av oss ante at vi skulle holde på å ause i 72 timer i ett. Spannene gikk fra mann til mann. Førstemann hentet vannet i maskinrommet foran svinghjulet, og sistemann tømte vannet ut vinduet i byssa.

– Vi hadde tettet hullene i dekket så godt vi kunne med Melange margarin sammen med det vi fant av filler om bord. Skipper og reder Anders Andersson hadde bunkret for stubblinedrift til havs. Vi hadde flere kasser margarin, og et par kartonger med Viking boksmelk.

All brødmat var ødelagt av sjøvann, så boksmelk skulle bli eneste næring de neste 72 timene. Alle var i ausing, men skiftevis sto en mann utkikk i styrehuset, og en lyttet etter nytt på fiskeribølgen i kahytten.

90-årige Wilfred Andreassen husker ikke bare dato, min også klokkeslett for tingene som skjedde.

– Når jeg sier at vi holdt på i tre døgn, 72 timer uten hvil og uten mat, så regner jeg den tida vi sto på i ett kjør uten en eneste pause. Sjøvannet fosset jo inn i alle hullene der det hadde stått rekkestøtter, og stormen hadde opp til orkans styrke. Etter at vi var tatt under slep måtte vi fortsatt lense, men det var ikke så intenst som i de tre første døgnene. Hele sjøværet fra den første bråttsjøen den 10. januar klokka 0230, til vi kom inn til Honningsvåg 15. januar, hadde vart i fem døgn, sier Wilfred Andreassen.

Familiene hørte

på Fiskeribølgen

– Vi var alle i vår beste alder. Stubblinedrifta er blitt kalt verdens tøffeste fiske, og folkene var vant til hardt arbeid under vanskelige forhold og lite søvn. Det var vel forklaringen på at vi holdt det gående. Spesielt var jeg imponert av Jan Døvle fra Vardø som bare var 17 år. Han var med far sin Olaf, forteller Wilfred.

Wilfred Andreassen fylte 27 år den dagen de gikk ut fra Båtsfjord, 8. januar 1952.

Eldstesønnen Aage-Willy som seinere skulle drive to båter sammen med Wilfred, var et halvt år gammel på dette tidspunktet. Sammen med kona Aase fikk Wilfred etter hvert tre sønner. Før sjøværet var flere av mannskapet hjemme hos familien Andreassen til kaffe og kaker som Aase hadde stelt i stand.

Alle 10 om bord hadde familie på land, de visste bare det de hørte på fiskeribølgen. Det var storm og leiting etter «Bale» på Nordkappbanken. Det var mange som engstet seg.

Også om bord visste de at redingsskøyta var på leiting. Men etter hvert forsto de at de leitet i feil posisjon. Nødmeldinga var oppfattet korrekt av Mehamn radio, men redningsskøyta mente de hadde oppfattet posisjonen tydelig, og leitet lenger vest.

– Da det gikk opp for oss at de leitet feil sted, begynte det å røyne på. Dette så ut til å kunne ende galt, forteller Wilfred.

Begynte å se syner

Stormen fortsatte, og da vi hadde aust i ett i nærmere tre døgn begynte noen av mannskapet å se syner. En mann ropte fra styrehuset at han så redningsskøyta – for fulle seil. Ingen andre så noe. Seilskutetida var for lengst over.

-På slutten begynte jeg også å se ting. Påkjenningen begynte å gå på forstanden løs.

Men så kom en oppmuntring. De hørte på fiskeribølgen at «Neptun» med Håkon Strøm fra Honningsvåg var på leiting etter dem. Han hadde en bedre kurs enn redningsskøyta.

Håkon Strøm fortalte seinere at en mann om bord i «Neptun» hadde hatt et uhell i uværet. Han hadde brukket armen og flere ribbein og hadde kraftige smerter. Skipperen overveide å gå i land med mannen.

«Håkon har sett oss»

– Men da var det liksom en som klappet meg på skuldra og sa: «Gå ti mil videre på denne kursen». Det var ingen andre enn Håkon Strøm i styrehuset, forteller Wilfred som bestemt tror at det var høyere makter som berget de 10 om bord i «Bale». Strøm fortsatte kursen.

Om bord i «Bale» hørte de at praten fra «Neptun» ble sterkere på fiskeribølgen. De kom nærmere.

– Asbjørn Klævik og jeg ble sendt opp på styrehustaket. Vi satte fyr på en fakkel av noen staur tullet inn i ulltepper vætet med parafin. Men vi var uheldige. Akkurat i det vi hadde fyr på fakkelen, ble det fullt måneskinn. Men vi hørte på fiskeribølgen at Strøm hadde sett noe som lignet et lysglimt. Han ropte på alle trålerne i området, sier Wilfred. Nå steg humøret og håpet.

De tente en ny fakkel, og de kunne høre ropet fra den som passet radioen i kahytten:

– Håkon har sett oss!!!

Akkurat som vi var fulle

Både «Neptun» og etter hvert redningsskøyta kom til. Været var for dårlig til å berge folk fra havaristen. De ble tatt under slep og måtte fortsette ausingen for å holde sundslåtte «Bale» flytende.

Redningsskøyta slepte og «Neptun» fulgte bak for å passe på.

Under slepet ble det noe bedre vær og mindre lekkasje. I løpet av 72 timers slit hadde de glemt både sult og behovet for hvil. Nå meldte røyksuget seg hos de som røykte.  De fant en tørr gråpapirpose og rullet seg «russere».

Så merket de utmattelsen. De var så slitne, forteller Wilfred Andreassen, at det var akkurat som om de var fulle, og helt uten kraft.

I Honningsvåg hadde Walter Gabrielsen som var sekretær i Finnmark Fiskarlag, ordnet med hotellrom, mat, tørre klær og legetime.

Satt lenge i sinnet

– Vi var tre mann som ikke hadde behov for legehjelp. Men det er klart at påkjenningen ble sittende lenge i sinnet. Da vi seinere ble ført med redningsskøyta til Båtsfjord, var vi livende redd hver gang en sjø smalt i skutesida.

Båten var knust

– Vi berget livet, og den knuste båten ble slept i land. Men det som skjedde kan ikke kalles for annet enn en ulykkeshendelse og et havari, sier Wilfred Andreassen. For rederen var hendelsen ruin, og fiskerne tapte linebruket som de sto for.

Da de72 timer etter brottsjøene var slept til kai i Honningsvåg, var det en av de frammøtte som uttalte følgende: «Hadde jeg ikke sett at redningsskøyta slepte dere inn, hadde jeg trudd «Bale» hadde rullet inn over Nordkapp-platået.»

Mannen som uttalte dette var Jonas Jonassen, en gammel hardhaus av en fiskeskipper.

Det skulle vise seg at stempelstaken i den tosylindrede 84/110 hk Brunvold-motoren, var bøyd så mye at den var umulig å starte. Brottsjøen hadde presset sjøvann inn i motoren via skorsteinen på styrehustaket, og stempelet skar seg fast.

10 mann ombord

I dag er det bare Jan Døvle fra Vardø og Wilfred Andreassen som lever av mannskapet som var med på havarituren med «Bale». De øvrige var skipper og reder Anders Andersson, Olaf Døvle, far til Jan, alle tre fra Vardø. Videre Valter Edvartsen, Birger Esbensen, Magnus Kiil, Edmund Amundsen og Ragnar Hurthi fra Båtsfjord og Asbjørn Klævik fra Hamningberg.

Lenge før GPS

«Bale» var for sin tid en moderne og vel utrustet båt. Men dette var lenge før GPS, kartplotter og radar.

– Vi hadde ikke engang ekkolodd, og måtte bruke handlodd for å vite om vi hadde truffet fiskebanker som Tidly, Skolpen, Nordbanken eller Nordkappbanken.

Det var selvsagt ikke dusj om bord. En neve sjøvann var alt av hygiene til hender og ansikt. Ferskvann bruktes bare til drikke og matlaging. Sjøværene på stubb varte ei uke, og for de fleste måtte to mann dele ei køy.

Et hardt fiskerliv

Den dramatiske turen med stubberen «Bale» gikk fra 8. januar til 15. januar 1952. De skulle fiske på Nordbanken øst i Barentshavet. Men en hel by av tyske og engelske trålere, gjorde at de gikk vestover til Nordkappbanken. Det blåste austlig kuling som natt til 10. januar hadde økt til ble til full og sterk storm med orkan i kastene.

19 år seinere var det ny dramatikk i storm med «Stentor» (77 fot) som han drev sammen med sønnen Aage-Willy. Underveis til land fra Nordbanken traff Wilfred og mannskapet nok en bråttsjø som knuste rekkene og gjorde båten synkeferdig. Men med full maskin «gikk de båten opp» og denne gangen virket lensepumpene. De hadde radiokutt, og ingen visste de hadde vært i nød før de kom til havn i Båtsfjord.

«Bør ha mannskap ombord»

Seinere kjøpte de småtråleren «Åge Wilfredsson» (85 fot) som Aage-Willy overtok.

Wilfred Andreassen har vært engasjert både i politikk og Fiskarlaget. Han har vært både vararordfører og i støytene ordfører i Båtsfjord. Han har 16 år bak seg i styret i Finnmark Fiskarlag, en periode som nestleder, og 16 år i Norges Råfisklags styre. For 20 år siden kjøpte han sjøgrunn i Syltefjorden for å starte torskeoppdrett, men ombestemte seg på grunn av kobbeinvasjonen. En av flere investeringer har han gjort i fiskebruket etter russeren Kriwonoff i Båtsfjord. Det ble brukt som sjøhus for fiskeridrifta. Bruket brant i april i år og blir ifølge Wilfred Andreassen ikke bygget opp igjen.

Wilfred Andreassen ble for en del år siden æresmedlem i Fiskarlaget var lenge aktivt med i debattene på Finnmark Fiskarlags årsmøter. Så lenge han deltok var han kjent som en uredd debattant, og han hadde ofte hatt replikker som blir hengende i veggene.

– Jeg har vært heldig og fått leve et rikt liv. Jeg er spesielt glad for at vi ikke har mistet noen på de båtene jeg har vært med, og på båter jeg har drevet. Hvis det er noe jeg beklager så er det at jeg var altfor mye borte da sønnene var små, sier han.

En av de siste sakene han engasjerte seg i var at fiskefartøy langs vår værharde kyst minst bør at et mannskap på to. Men på sine gamle dager brøt han prinsippet i godværsfiske med enmannsbåten «Stentor Junior» som biyrke. I rekkefølge har han eid eller vært medeier i følgende båter: «Wilfred», «Åge Willy», «Brødrene Andreassen», «Stentor», «Åge Wilfredson» og «Stentor Junior».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: