Polens Kommunistisk styre 1945–89

Kilde store norske Lekiskon

Kommunistisk styre 1945–89
Den kommunistdominerte og sovjetstøttede regjeringen satte i gang omfattende sosialiseringstiltak fra 1946. Den politiske opposisjonen ble forfulgt med arrestasjoner og andre midler.

Da valgene omsider ble holdt januar 1947, fikk regjeringens «demokratiske blokk» offisielt 80 % av stemmene. Mikołajczyks bondeparti, som utgjorde den kraftigste opposisjonen, fikk 10 % – men ville trolig vunnet i frie valg. USA og Storbritannia protesterte og mente at Potsdamavtalen om frie valg var brutt, men Sovjetunionen avviste protestene. I oktober 1947 flyktet Mikołajczyk til London. Det var også væpnede motstandsgrupper med bakgrunn i krigstidens hjemmestyrker som motsatte seg overgangen til kommunistdiktatur, men de ble nedkjempet. I desember 1948 ble det relativt kommunistvennlige sosialistpartiet, som det siste lovlige alternativ til kommunistene, etter utrenskninger av «høyreorienterte» tvangssammensluttet med kommunistpartiet til et «forent arbeiderparti» (PZPR).

Władysław Gomułka var kommunistpartiets generalsekretær, men mistet sin stilling etter sovjetisk inngripen i 1948. Han hadde blant annet ønsket en mer polsk vei til sosialismen. I juli 1952 ble en ny «folkedemokratisk» grunnlov vedtatt etter sovjetisk mønster. En dyptgående konflikt med den romersk-katolske kirke endte med at kirkens primas, kardinal Stefan Wyszyński, ble internert i 1953.

Etter at Nikita Khrusjtsjov overtok makten i Sovjetunionen og i 1956 tok et oppgjør med Stalin, var det stigende uro i Polen. Det ble gitt amnesti for tusenvis av politiske fanger. I juni brøt det ut streiker og store demonstrasjoner i Poznań. Arbeiderne stilte både økonomiske og politiske krav. Over 70 mennesker ble drept av sikkerhetsstyrkene. Gomułka ble nå utpekt til partileder (førstesekretær), et valg som Khrusjtsjov godtok etter først å ha protestert. Gomułka lovet å innstille tvangskollektiviseringen av jordbruket og å lette sensuren. Kardinal Wyszyński ble løslatt.

Gomułka satt med makten 1956–70. Hans styre ble etter hvert mer autoritært, og de økonomiske problemene tårnet seg opp. I 1968 demonstrerte studenter og intellektuelle i Warszawa, men myndighetene fikk raskt kontroll. I desember 1970 ble matprisene økt for å rette opp skjevheter i økonomien. Det utløste store arbeiderdemonstrasjoner ved skipsverftet i Gdańsk, men også i andre byer, særlig i Nord-Polen. Rundt 100 mennesker ble drept og over 1000 såret da sikkerhetsstyrkene grep inn. Selv om Gomułka fikk en utenrikspolitisk seier ved at Vest-Tyskland under forbundskansler Willy Brandt i 1970 anerkjente Oder–Neisse-linjen som polsk-tysk grense (Øst-Tyskland hadde anerkjent den i 1950), førte arbeideruroen til at Gomułka måtte gå av.

Gomułka ble etterfulgt av Edward Gierek, som til å begynne med satset på høyere levestandard ved økt produksjon av forbruksvarer. Han stilte seg også mer positiv til den katolske kirken. Til å begynne med steg reallønnene. Men satsingen på eksportindustri gav små resultater, også på grunn av konjunkturnedgang i Vesten, og den økonomiske situasjonen ble igjen vanskelig. I juni 1976 ble matprisene satt kraftig opp, noe som denne gangen førte til store arbeiderdemonstrasjoner og uro over hele Polen. For å unngå en allmenn folkeoppstand ble prisforhøyelsene trukket tilbake allerede neste dag. Færre ble drept enn i 1970, men mange ble fengslet.

Mens arbeiderne hadde unnlatt å engasjere seg i studentenes kamp i 1968, og de intellektuelle unnlot å støtte arbeiderne i 1970, vokste det fra høsten 1976 frem forbindelser mellom disse miljøene gjennom KOR (Komiteen for arbeiderforsvar). Illegale utgivelser av politisk litteratur blomstret, og mange arbeidermiljøer ble bevisstgjorte, slik at den neste bølgen av arbeideruro fikk et helt annet forløp enn tidligere. Et annet forhold som fikk betydning, var valget av den polske kardinal Karol Wojtyła til pave i 1978 (Johannes Paul 2) og hans besøk som pave i Polen 1979, en triumfferd som viste kirkens autoritet og dermed satte partiets ytre maktautoritet i relieff.

Den fortsatt vanskelige økonomiske situasjonen og det økende tillitsgapet mellom befolkningen og partiet, skapte en ny stor streikebølge sommeren 1980. Det konkrete utgangspunkt var en prisforhøyelse på kjøtt fra 1. juli, som ble fulgt av en rekke mindre, lokale streiker. 2. mai begynte det en streik ved landets største skipsverft, Leninverftet i Gdańsk. Lech Wałęsa som i 1976 hadde blitt oppsagt som skipselektriker ved dette verftet, tok seg 14. august inn på verftet, hvor han ble valgt til leder for arbeiderne i streik. Tilsvarende skjedde i andre store industribyer. Det ble opprettet en felles streikekomité for hele Polen med Wałęsa i spissen, og det kom i gang forhandlinger med myndighetene. Etter at statsminister Edward Babiuch var skiftet ut med Józef Pińkowski, og de fleste av arbeidernes krav var innfridd, ble streikene avblåst 31. august.

En 21-punktsavtale mellom streikekomiteen og myndighetene brøt med flere av de vanlige prinsippene for kommuniststyret i Øst-Europa. Det ble tillatt med frie og selvstyrte fagforeninger (som riktignok måtte godta «partiets ledende rolle» i samfunnet), de skulle ha streikerett, og ytrings- og trykkefriheten skulle bli reell. Noen av punktene gikk på økonomiske og sosiale forhold. Streikekomiteene dannet så i september den uavhengige fagorganisasjonen Solidaritet (Solidarność) med Lech Wałęsa som den første lederen. I samme måned ble Gierek, som var blitt syk, skiftet ut som partileder med Stanisław Kania.

I oktober godkjente regjeringen formelt Solidaritet, som raskt fikk 10 millioner medlemmer. En tilsvarende bondeorganisasjon med ca. 3 millioner medlemmer, «Bonde-Solidaritet», ble godkjent i mai 1981. Den økonomiske situasjonen ble stadig vanskeligere, og det var mye kritikk i sovjetisk og østeuropeisk presse av Solidaritets frie stilling. Kritikken ble akkompagnert av militærøvelser langs Polens grenser, og mange fryktet sovjetisk intervensjon. I februar 1981 overtok forsvarsministeren, general Wojciech Jaruzelski, som statsminister, og i oktober erstattet Jaruzelski også partilederen Kania. I Solidaritet var mer radikale krefter på fremmarsj, og det var så vidt Wałęsa ble gjenvalgt på kongressen i september. Utover høsten fortsatte spenningen mellom myndighetene og Solidaritet å stige.

Den 13. desember 1981 erklærte Jaruzelski unntakstilstand («krigstilstand») og innførte militær administrasjon av landet. Solidaritetsledelsen og tusener andre ble arrestert. Sensur og reiserestriksjoner ble innført, streikeretten ble opphevet. En mengde mennesker måtte avgi lojalitetserklæringer for å beholde jobben. I 1982 ble det gjennomført flere streiker og demonstrasjoner som protest, men de ble slått ned før de fikk stort omfang. I oktober 1982 erklærte myndighetene at Solidaritet var oppløst (forbudt). Restriksjonene ble gradvis lettere utover høsten, og flere Solidaritetsledere, blant annet Wałęsa, ble sluppet fri i november. Offisielt ble unntakstilstanden opphevet i juli 1983. Men det ble samtidig innført en rekke spesiallover som gav myndighetene god kontroll.

Den katolske kirke hadde stilt seg på Solidaritets side, men prøvde samtidig å unngå utspill som kunne føre til ny undertrykkelse. Et nytt besøk av pave Johannes Paul 2 sommeren 1983 kunne tolkes som et forsiktig ønske om tilnærming fra myndighetenes side. Den politiske spenningen vedvarte likevel. Tildelingen av Nobels fredspris til Lech Wałęsa høsten 1983 understreket støtten til opposisjonen i internasjonal opinion. Militærregimet prøvde forgjeves å få orden på økonomien, men produktiviteten sank og utenlandsgjelden steg. De vestlige økonomiske sanksjonene ble gradvis opphevet frem til 1987, og i 1986 ble det gitt amnesti til de politiske fangene som ennå ikke var løslatt. Jaruzelski ble i 1985 leder av statsrådet, og overlot statsministervervet til Zbigniew Messner. Han ble i 1988 erstattet av Mieczysław Rakowski.

Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen fra 1985 gjorde det lettere for de polske kommunistene å forsøke økonomiske reformer som kunne få landet ut av krisen. Flere planer ble lagt frem, men mangelen på tillit mellom regime og folk gjorde det vanskelig å få utrettet noe. Prisforhøyelser uten lønnskompensasjon vinteren 1988 førte til en ny streikebølge fra våren og utover sommeren. Den toppet seg i august med utgangspunkt blant gruvearbeiderne i sør. Men også Leninverftet i Gdańsk ble okkupert av arbeiderne. Lech Wałęsa var igjen med. Kravene var både økonomiske og politiske, blant annet at Solidaritet måtte bli lovlig igjen. Myndighetene brukte harde midler for å få slutt på uroen, men demonstrerte samtidig at de ikke var i stand til å styre Polen. Da Wałęsa og Solidaritet krevde forhandlinger med regjeringen, gikk den med på det etter å ha nølt lenge. Legalisering av Solidaritet skulle være ett av temaene. Streikene ble så avblåst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: